Hvem fant opp gin og tonic?
Ingen enkeltperson. Tonicvann ble patentert i 1858, og den første kjente omtalen av gin og tonic er fra et hesteløp i Britisk India, trykt i 1868.
Gin og tonicEnkel, med tonic158kcal
En bitter bark fra Peru
Historien starter med et tre. Forskere ved University of Bristol forklarer at folk i Sør-Amerika hadde brukt knust kinabark mot feber i flere hundre år før spanske nybyggere la merke til det på 1500-tallet. Jesuitter tok barken med til Europa rundt 1630. Malaria, den gang kalt the ague, var vanlig i deler av England, som myrlandet i Cambridgeshire Fens. I 1820 klarte kjemikere å trekke ut det virksomme stoffet i barken. De kalte det kinin, og det var veldig bittert.
Medisin først
På 1700-tallet studerte den skotske legen George Cleghorn hvordan kinin kunne forebygge malaria, ikke bare kurere den. Country Life, som siterer drikkehistorikerne Walker og Nesbitt, skriver at den britiske hæren begynte å gi kinin i tonicvann på 1850-tallet. Dagsdosen var ett til to grains, rundt 65 til 130 milligram, ofte i sherry. Soldatene brukte det brennevinet de hadde for hånden. En rapport fra India og Ceylon fra 1863 beskriver kinin gitt i arrak, et lokalt brennevin, og marinen tok dosen sin med rom.
Legenden og kildene
Den kjente historien sier at offiserer i India skylte ned kininen med gin og soda, noen sier allerede i 1825. Walker og Nesbitt fant ingen kilder som støtter det. Dette er dokumentert: Erasmus Bond patenterte et tonicvann med kinin i 1858. Gin sling, med gin, soda, sukker, is og sitrus, fantes fra minst 1829. Så, i 1868, trykte Oriental Sporting Magazine gin og tonic som en drink som ble ropt opp under et hesteløp i Sialkot. Hvordan de to møttes, er med deres ord frustrerende dårlig dokumentert.
En drink for varme kvelder
Alle omtaler av gin og tonic fra 1800-tallet som er funnet så langt, kommer fra India, mange med tilknytning til hæren. I 1870 kalte Schweppes produktet sitt Indian Tonic Water. Gjennom 1870- og 1880-tallet drakk folk det for å kjøle seg ned, ikke som medisin. På 1880-tallet kom billig kinin fra plantasjer i India, Sri Lanka og Java. I 1881 gjorde en sørafrikansk avis, The Lantern, narr av en nyankommet engelskmann, kjent på den kjepphøye gangen og gin og tonicen sin.
Det som er i glasset ditt nå
Dagens tonic er mye mildere. Country Life skriver at et tonicvann i dag inneholder høyst 83 milligram kinin per liter, så et glass måtte hatt fem til ti ganger mer for å beskytte noen. I et ikke helt alvorlig forsøk i 2004 drakk frivillige en halv til en hel liter tonic på femten minutter og fikk bare en kort, liten effekt. Drinken beholdt altså den bitre smaken og droppet medisinen. En vanlig servering er fortsatt den samme ideen: en sjenk gin, tonic og is.